Jeg spurte kona over middagen, hva vi skulle skrive om Minien. Hun rapte ut noe i nærheten av "magnet!". Ja, men vi kan jo ikke skrive det, tenkte jeg og fablet videre på en innledning. Men det kom ikke andre ord ut av min fabling.
Det stemmer som hun sa, for svært få biler har slik tiltrekningskraft som en Mini. Selv ikke italienere til 2 mill. trekker så mye oppmerksomhet hos damene. Men den suger til seg mannfolk også. Alle menn med peiling på bil og litt anglofili i årene, vet hva en Mini er. Er man over 30, har man sikkert hatt en i nabolaget, eller enda bedre; vokst opp i en. For da jeg vokste opp, fantes det Minier over alt, uten at folk gadd heve et øyebryn av den grunn. I dag er situasjonen en annen og bilen har gjenvunnet litt av den statusen den hadde i the swinging sixties.
Da bilen ble lansert i 1959 skapte den blest i pressen. Med sine 3,10 meter, var den verdens minste serieproduserte "vanlige" bil og med tekniske løsninger nesten ingen kunne skilte med fra før. Kombinasjonen av forhjulstrekk, uavhengige fjærer på alle hjul og en kompakt, tverrstilt motor i et så lite skall var sensasjonelt. Kombinasjonen var en suksess, både i motebildet og i racingmiljøene.
Glem alt du vet om komfort
Jeg ble overasket over hvor god plass det var i en så liten bil. Med mine 1.86, fikk jeg fint plass til både bein og isse og komforten var ganske bra til en så ribbet bil å være. Men det var bare til jeg startet opp motoren. Den lille maskinen, med sine beskjedne 34 hester, gjorde så mye av seg at jeg trodde den skulle skyte gjennom torpedoveggen hvert øyeblikk. Noen kilometer avgårde hadde jeg gitt opp å telle knirke- og skranglelyder. De var over alt! Selv nå, 6 år senere, oppdager jeg nye skranglelyder hver dag. Hva skal man da si om kvaliteten? Elendig, enkelt og greit. Knapt noen biler har gjennomgått så lite endringer på 40 år som Mini og de endringene som har blitt gjort, har ikke alltid vært til det bedre. Den ruster fortere enn du får sagt Tectyl og er du lite nevedyktig, blir den fort et helvete å eie. Men den har en fordel framfor alle andre biler; Delene er svært billige og lette å få tak i. Et raskt søk på internett gir deg et titalls seriøse leverandører av ekstrautstyr, slitedeler og et hav av dill-dall til å pynte opp bilen med. I Norge er det aktive miljøet voksende og det er ikke noe problem å treffe andre med erfaring og god peiling på bilen. La derfor ikke dette skremme deg fra å anskaffe en. De fleste som eier en Mini, tenker ikke på bilen som den møkka-bilen den faktisk er, for den er så mye, mye mer.
Kjøreglede er et begrep som er så utvannet i dag, at nesten ingen vet hva det egentlig betyr. Minien gir deg snart svaret og har blitt en referanse for kjøreglede de siste 30 årene.
Har man først lært seg å kjøre Mini, kan man kjøre alt, og har man først lært seg å mekke Mini, kan man skru på alt. Mini er så basic som en bil kan bli, både med hensyn til kjøregenskaper og teknikk, at alle burde fått en med sertifikatet. Jeg ville følt meg mye tryggere på veien, om jeg visste at alle kjørte Mini innimellom. Tro ikke at størrelsen gjør den lettere å kjøre enn andre biler. Her finnes ingen servo eller bremsekraftforsterker. Ei heller antispinn eller traction control. Du kjenner hver en stein i veien og bilen har ingenting i mot å kjøre deg i grøfta om du tror du kan holde deg på E39 med en hånd på rattet. Motoren i 850 er fint balansert i forhold til vekten og er svært vennlig mot føreren men den må gires hele tiden, for å holde tritt og du må holde et godt øye med veien for å holde de små hjulene i sjakk. Dette må heller ikke skremme deg fra å kjøpe Mini. Blir du fascinert av å se Solberg på TV, er du ikke så langt unna selv, om du lærer deg å kjøre Mini. Minien lar deg leke til DU ikke klarer mer. Den sitter klistret på veien, nesten uansett hva du foretar deg og er så avstemt i fjærene at den gjør akkurat som den blir fortalt, akkurat som en rally-bil. Å sammenlikne Mini med en go-cart er en svak overdrivelse men det holder faktisk vann i mange sammenhenger.
TIlbake til kvaliteten. Jeg kjørte min Mini 10 mil, hver ukedag, i tre år. Hver mandag var en drøm. Bilen kjentes som en ny bil i forhold til fredagen. Tirsdagen, begynte lydene å melde seg. Onsdag, begynte ting å gå galt. Torsdag gikk ting skikkelig galt og fredag var den såvidt i stand til å kjøre hjem. Lysene feilet, kjølesystemet feilet, hjullager gikk ad undas... Gang på gang! Jeg ble stående i garasjen hver eneste helg, for å gjøre bilen klar til en ny uke. Men uansett hvor store problemene enn var, ble jeg aldri lei. Jeg stanset en gang, midt i den travleste rundkjøringen i Stavanger. En annen gang havarerte jeg jeg med kaputt kjølesystem i den travleste tunnellen i byen og røykla hele tunnellen. På en utrykning for avisen jeg jobbet i, mistet jeg lysene i 120 km.t. midt på fjellet og i svarte natta. Men holdningen var alltid; Ja, det må jeg fikse. Så gjorde jeg det. Det var som å pleie sitt eget barn. Faktisk tror jeg ikke mine egne barn har fått den samme omsorgen som bilen...
Skal, skal ikke?
Vurderer du å kjøpe en Mini på grunn av utseendet, er det faktisk grunn nok. Resten vil du lære deg å elske. Jeg kjenner mange Minieiere og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke har hørt en eneste klage på bilen. Kvinner og menn har det samme forholdet - de elsker den. Personlig har jeg en lidenskap for alt britisk på fire hjul men Minien står i en særstilling. Den er utrolig underholdende å kjøre og eie, og den vekker oppsikt hvor enn du kommer. Ta en ferie i Mini, så vil du høre det flere ganger; "Har du kjørt så langt i DEN!?!" Jeg elsker å se nedlatende på slike mennesker og gi dem et arrogant "Klart, det! Finnes ikke bedre bil..."
Er det en sikker bil du er ute etter, kan du bare glemme Mini. Den finnes simpelthen ingen tekniske sikkerhetsargumenter. Men en ting som ofte blir oversett, er kjøringen og hvor oppvakt man er bak rattet. For i en Mini blir du tvungt til å kjøre aktivt og foreta valg hele tiden. Du blir rett og slett tvunget til å kjøre forsiktig, uansett hvor dust du er bak rattet. Om du ikke tar lærdom av bilens oppførsel, har du kanskje nok vett til å bli redd de store bilene. Det er vanskelig å dokumentere sikkerheten i Mini, men jeg vil påstå at den er blandt de sikreste bilene i verden på grunn av størrelsen og kjøreegenskapene alene.
Et problem som kan oppstå ved å eie en Mini er at bilen blir avvist på vekstedet, om ting skulle gå riktig galt. Mange moderne verksteder har ikke peiling på forgassere og gamle tenningssystemer. Jeg har opplevd å bli avvist på grunn av dette flere ganger og har måttet lete meg fram til gamle BMC-mekanikere for å få jobben gjort. Du lærer fort å skru selv, på de minste og gjentagende problemene.
Mini er en bil jeg kan anbefale uten å nøle. Men med 850 kubikk, kan det bli i svakeste laget for en aktiv sjåfør i moderne trafikk. Den er ypperlig til bykjøring men så snart du tar avgårde på ferie med pikk-pakk og to skrikerunger, kan den fort bli førstemann i køen. Den finnes med flere motorvarianter, fra 850 til 1275 kubikk. Tusen-kubikkeren er nok den bilen som gir mest av alt. Mange velger å hive ut de gamle maskinene til fordel for en 1275, men det har også sin pris i forhold til avgifter og kostnader ved ombygging.
Når økonomien i heimen skranter og er som verst, pleier jeg å si at det er på tide å selge Minien. Min kone har samme reaksjon hver gang; Hold kjeft
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar