Invictas første år fra 1925 til 1933

Invicta ble stiftet av Albert Noel (Sir Noel) og Campbell Macklin, høyt respektert bilentusiast og racingfører. Ut fra erfaringene med tidligere biler, som Erik-Campbell og Silver Hawk, ble Macklin inspirert til å utvikle egne biler for salg. Nisjen ble ekstremt kraftige sportbiler. 

Sukker-baronene Oliver og Philip Lyle støttet Macklin i arbeidet med å utvikle en bil med et ekstremt dreiemoment, slik at giret nesten ble overflødig og tilpasset Lyle-konenes kjørestil(!). Bilen skulle også holde europeisk standard når det gjalt kjøreegenskaper og samtidig overgå amerikanerenes kvalitet og styrke. I 1925 stod den første produksjonsbilen, Invicta Sports, klar med en 2,5-liters, seks-sylindret Meadows-motor. Bilen gikk for salg for 595 pund, pluss karosseri. Selv om den var utstyrt med fire gir, ble det forventet at føreren bare brukte første og fjerde gir. Det enorme dreiemomentet skulle holde i de fleste fohold. Senere ble bilen levert med motorer på 3 og 4,5 liter. 4,5-literens dreiemoment gjorde de tre første girene nesten overflødige og tillot føreren å gire til fjerde allerede ved 10 km/t. Herfra aksellererte bilen lystig og villig til over 90 miles. Magasinet "The Motor" skrev i 1931; Det finnes neppe mer enn en eller to biler i verden som kan måle seg med 4,5-litre Invicta Sports... Og ingen som kan måle seg med ytelsene i topp-giret. Til tross for store kostnader, insisterte Macklin på at Invicta skulle holde samme, eller bedre kvalitet som Rolls-Royce.

Målet holdt og Invicta ble den andre britiske bilen med tre års garanti på chassiet. For å markere dette, ble bilen satt hardt på prøve i en rekke langdistanse-løp, sammen med rolls-Royce og Bentley, som var kjempet seg i mellom på denne tiden. Bilen ble kjørt av Macklins svigerinne, Violet Cordery, som satte flere rekorder på slutten av 20-tallet, både i Frankrike, Italia og Storbritannia. På Monza-banen i Italia, satte hun fire verdensrekorder og 33 italienske rekorder. I 1928, kjørte hun og søsteren, Evelyn, en 4,5-liters Invicta Tourer sammenhengende i 21 dager, på Brooklands-banen, en distanse på 30.000 miles.

Da publikum begynte å miste interessen for disse dage-lange løpene, kastet Invicta seg inn i vanlige baneløp og rally. Den samme suksessen gjentok seg og Invicta håvet inn seiere i mange år, bl.a. i Monte Carlo. I 1930 oppgraderte Raymond Mays sin Invicta S-type til å gi 158 hk. og vant en rekke klasse-seiere på bane og i bakkeløp. Donald Healey lånte rekordbilen til Violet Cordery for bruk i internasjonal rally. I denne bilen ble Healey utsatt for en kollisjonsulykke i Norge, men overlevde og klarte kort tid senere å vinne Rally Monte Carlo i 1931 som første brite. Invicta ble bare solgt uten karosseri, men Macklin gav strenge instrukser til dem som designet karosseriet og detaljstyrte utformingen av de fleste detaljene som smykket bilen. Han ville forsikre seg om at bilene framstod som maskuline muskelbiler. På tretti-tallet, ble Invicta rammet av depresjonen, som grep om seg over det meste av den vestlige verden.

Macklin var fast bestemt på at merket skulle være representert blant de flotteste og beste i verden og med Bentley hengende over skulderen, lot han ikke økonomien gå utover kvaliteten. Senere ble han tvunget til å kutte på prisene, men hloldt fast på sin filosofi. Dette ble merkets endelikt, og førte til at den siste bilen forlot fabrikken fredag 13. oktober, 1933.